Mongolia

Jeg våknet midt på natten av at vi stod stille på en jernbanestasjon i Mongolia. For noen timer siden passerte vi grensen mellom Russland og Mongolia. Strenge kvinnelige grensevakter kom inn i alle kupeene for å sjekke passene. Det hadde gått vandrerhistorier om disse vaktene lenge før vi nådde grensen, så jeg tror nesten ikke jeg turde å puste mens de var innom kupeen vår. Men det gikk greit og nå hadde jeg altså sovet noen timer helt til jeg våknet av at det var liv og røre utenfor vogna vår.

Jeg tittet ut igjennom gardinene. På perrongen såg jeg tynne, krumbøyde mennesker som såg ut som de var 100 år, selv om de sikkert ikke var mer enn 50. Dårlige klær og skotøy, furet i ansiktet og neste ikke tenner. Jeg syns nesten de såg litt skumle ut og pustet lettet ut da toget begynte å bevege seg igjen.

Tenk at jeg som menneske tenker slik. Ser jeg noe som er annerledes enn det jeg er vandt til, så syns jeg det er skummelt. Ja, ja. det å oppholde seg på jernbanestasjoner midt på natten er faktisk litt skummelt, uansett hvor i verden man befinner seg.

Da det ble morgen fikk vi se at Mongolia i dagslys. Kaldt og med en uendelig stor ørken, Gobiørkenen. Hvis jeg skulle ha reist med den transsibirske jernbane en gang til, så skulle jeg ha tatt noen dager i Mongolia. I hodet mitt finnes det knapt noe mer eksotisk land. Så stort og nesten uberørt.