Min transsibirske reise

For snart 11 år siden (slutten av mars 2003) reiste jeg ut på mitt livs første og til da største eventyr, min transsibirske reise. Minner fra turen dukker plutselig opp, slik som nå i kveld da jeg hørte en låt av Kent, da var jeg plutselig tilbake i Mongolia. Jeg er tilbake i en mørk togkupe og hører på Kent på min nye walkman, samtidig som jeg ser ut på folkene som har samlet seg på perrongen utenfor toget.


Det var som å se inn i et eventyr, litt skummelt fordi det samfunnet utenfor togvinduet var så totalt anderledes enn det samfunnet jeg selv kom fra. Men nå har jeg hoppet litt for langt frem i fortellingen om min reise gjennom Sirbir. La meg starte med drømmen som en dag skulle bli virkelighet.

Helt siden jeg var tenåring har jeg drømt om å ta den transsibirske jernbane fra Moskva og igjennom hele Sibir. I 1985 var pappa 40 år (jeg var 13 år) og gave fra mamma var en tur med den transsibirske jernbanen. Vi har alltid spøket med at mamma ga pappa en enveisbilett til Sibir, men heldigvis hadde han også fått returbilett.

Og siden den gang har jeg drømt om å gjøre det samme. For meg var tanken om å reise gjennom hele Sibir det ultimate eventyret og i studietiden fikk jeg en venninne som delte denne drømmen.
Live er tøffere og mer spontan enn de fleste andre venninner jeg har, så en dag (antagelig over en øl på Justisen) sa hun "La oss gjøre det,.. neste år rundt påsketider tar vi den Transsibirske jernbane". Og slik ble det bestemt, endelig skulle jeg få min transsibirske reise, riktignok med en liten vri, ettersom Live hadde mer lyst til å ende opp i Beijing istedet for Vladivostok. Noe som også passet meg godt, i og med at da skulle jeg få oppleve Kina også.

Venninne Live i kupeen vår. Ja, vi drakk Champagne i plastkopper da vi kjørte ut av stasjonen i Maskva.

Ved noen av stasjonene var det påfyll av kull. Oppvarming av vognene ble gjort med fyring av kull.

Les mer om turen vår i innlegget: En reise tilbake i tid og Mongolia.